Hvordan er det å være student under en pandemi?

Året 2020 skulle for mange være et år fylt av opplevelser og glede. Jeg husker sosiale medier strømmet over av kommentarer om at det nye tiåret skulle starte med et brak. Du vet, slike kommentarer som kommer hver nyttårsaften. Jeg husker bare det var spesielt mange i starten av 2020. Et helt nytt tiår.

At tiåret startet med et brak er vel for så vidt sant, bare ikke det braket vi alle hadde ønsket. 12. Mars kommer for alltid til å gi en bismak – dagen alt ble snudd opp ned. Alt av trygge rammer, og daglige gjøremål skal i ukene som kommer vise seg å visne helt bort. Lange dager inne, med lite sosial kontakt. Jeg er heldigvis en av de heldige som ikke bor alene. De første ukene når forelesningene gikk fra oppmøte til zoom, skal jeg være så ærlig å si at jeg følte en befrielse. Stå opp 5 minutt før, dra macèn opp i sengen og ha øynene halvveis igjen. Men det gikk ikke mange ukene før befrielsen gikk over til en kjip hverdag. Det var heller ikke mange ukene etter forelesningene hadde blitt digitalt at motivasjonen var på bunn. Man ble færre og færre på zoom, og kameraene var skudd av. Jeg datt selv av lasset, å måtte ta i bruk skippertaksmetoden før eksamen. Skippertaksmetoden ble dog noe lettere da de fleste zoom forelesningene var tatt opp og lagt ut på Canvas. Dette hjalp meg mye, og er noe jeg synes skolen skal ta med seg også etter corona. Ikke av den grunn at man skal kunne sluntre unna, men bruke det til repetisjon før eksamen eller se opp igjen forelesningen om det var noe man trengte ekstra tid på å få inn.

Når permitteringen fra arbeidsplassen kom, ble ikke hverdagen akkurat noe mer spennende. Når vi nå først er inne på permittering – la oss snakke om permitterte studenter. Den ene gruppen i samfunnet som ifølge regjeringen tydeligvis ikke har rett på dagpenger. Jeg hørte ulike unnskyldninger som «studenter får allerede støtte gjennom lånekassen» og «vi skal finne en annen løsning til studenter». Studenter som jobber er som alle andre arbeidstakere i dette land bidragsytere til samfunnet gjennom å betale skatt. De aller fleste studenter er helt avhengig av jobb vedsiden av studie da stipendet akkurat dekker husleien og mobilregningen. Det er umulig å leve på i overkant av 8000 hver måned, så med mindre du har foreldre som har kapasitet til å føre over tusenvis av kroner hver måned er du helt avhengig av inntekt på siden. Etter mye frem og tilbake kom regjeringen med forslag om et ekstra lån vi studentene kunne få. Ja, du leste riktig lån, ikke støtte slik resten av befolkningen skulle få, men et ekstra lån. På det punktet gikk det fra å være veldig urettferdig til å bli dypt provoserende. Og enda mer provoserende var det at man ikke hadde mye til valg, så det lånet måtte man takke ja til.  Det skal sies at i etterkant, etter mye misnøye fra studenter ble deler av lånet omgjort til stipend. Etter noen måneder var jeg en av de heldige studentene som fikk jobben tilbake. Men hva med alle de studentene som fortsatt, etter nesten et år går uten inntekt? Hva er vel et engangslån på rundt 25 tusen fordelt på 12 måneder? Jeg hører skrekkhistorier om studenter som nesten ikke har penger til mat, som lever på makaroni og knekkebrød. Studenter som har sett seg nødt å avslutte studiene og flytte hjem til hjembyen. Norge er et av verdens beste land å bo i – men her har regjeringen sviktet.

-Henriette Riksheim

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Én tanke om “Hvordan er det å være student under en pandemi?”